For et par dager siden kom jeg over en artikkel som jeg kjente meg godt igjen i. Elefantsyndromet, nei – det har ingenting med å gjør at jeg er klumsete, stor, keitete, brautende og lite tenkende vesen. Det handler om at vi menn ikke er flinke og gode nok til å dele følelsene våres, vi benekter at det er noe i veien med oss, og vi lider i stillhet og ensomhet. Denne tilbaketrekningen kalles, for det sies det at Elefanter lider i stillhet og ensomhet, og trekker seg tilbake for å dø.
Jeg skal prøve å dele noen av tankene mine om dette interessante fenomenet Elefantsyndromet, sett fra mitt perspektiv. Så bær med meg, hvis du synes dette temaet er for sært, for mannssjåvinistisk eller på en annen måte støtende for deg.
Man har alltid de underliggende årsakene til selvmord, som f.eks tap av jobb, skillsmisse/samlivsbrudd, følelsen av å ikke mestre lenger, dårlig økonomi osv – men tygg litt på dette; man hører sjelden om de menn som er frustrerte eller deprimerte, og menn som prøver å ta selvmord, -for statistisk sett så prøver flere kvinner å ta selvmord, mens mennene “bare gjør det”. Og det uten noens viten. På papiret så er det fler kvinner enn menn som lider av depresjon og angst, enn menn, så vi menn har definitivt noe å lære av kvinner, å kommunisere oss i mellom, for å forhindre at flere menn tar på seg elefantsyndromhatten og går sin vei…
Jeg er av den formening at dagens menn ikke er komfortabel med den kulturen som tidligere generasjoner har utviklet. Hvor det er lite rom for svakhet, og klare oppfordringer om å ta seg sammen, når livet snus på hodet, og hvor de mest sannsynlig har behov for å snakke ut om dette. Dette kan understøttes med de observasjoner som er gjengitt i flere studier, hvor eldre menn er veldig trygge på seg og sin rolle i samfunnet, mens dagens menn skulle ønske de levde i da-tid, for da var verden ikke så kompleks, og det var ikke forventet å være supermann på alle arenaer, slik det er i dag. Det er selvfølgelig et paradoks at enkelte menn selv har for høye krav til seg selv, helt umulige krav vil enkelte si – og det er gjerne de mennene som lider mest.
Jeg tror også noe av ukulturen også kan gjenspeile seg i at menn ikke er noe tema i dagspressen, det er upolitisk å tenke for mannen, å være den som kun retter fokus mot mannen, på hans premisser - som gir en følelse av at vi ikke bare er til besvær. I over tredve år nå har dagens menn lært at kvinner er undertrykte og alle premisser for at kvinner skal lykkes legges til rette. Heldigvis så går nå pendelen den riktige veien, hvor likestilling igjen er et tema, og ikke positiv diskriminering hvor menn må vike plass for kvinnen. Et godt eksempel på dette er mannens plass ved et samlivsbrudd, hvor de ressurssterke mennene legger krav på å få daglig omsorg med sine barn.
Menn får sakte men sikkert en arena å diskutere på, forskning for likestilling heter ikke lenger senter for kvinne- og kjønnsforskning men tverrfaglig kjønnsforskning, og vi har fått vår første mannlige professer om mann og maskulinitet. Litt rart å tenke på likevel, 90 prosent av all forskning om kjønn er om kvinner, og senteret har 80 prosent kvinnelige ansatte.!!
Det andre aspektet er hvilken tolleranse kvinner har for følsomme menn, gjennom den tiden jeg har vært på et par nettforum og spørsmålet om hva slags mann de ønsker seg så bygger også disse kvinnene på den stereotype gammeldagse mannen, harde – maskuline i tradisjonell forstand, riktignok med en dæsj av myk mann. Dette gjør at menn sjelden tillater å dele sine innerste følelser, og de jobber hardt for å opprettholde en form for selvkontroll over følelsene sine og adferd som synliggjør mennens sårbarhet. Noe som resulterer i en splittelse mellom kropp og sinn?
Jeg opplever det som om kvinnen har monopol på hva som er rett måte å kommunisere på, etter mitt skjønn så er dette feil. La han få bestemme premissene for hvordan og når han vil kommunisere.
Jeg tror kvinner gjør det rett i å bare lytte til mannen, se på kroppsspråket hans, for det mange av de kroppssignalene han gir uttrykk for, sier også uttrykk på hvordan han har det.
-Et spørsmål som går igjen i hodet mitt er, skal vi tillate mannen å gå inn i den berømte hula si, gi han rom for å dvele med følelsene sine – eller burde man “presse” vedkommende – slik at han kan bli flinkere til å dele de bekymringer som tynger han…
Vel, et annet supliment til de obervasjoner jeg selv har gjort på disse nettforumene er at det er svært få, unntaksvis kun et par tre fire personer som har turt å være åpen om følelsene sine, å drodle over livets finurligheter, om livets usikkerhet når det har med arbeid, damer og samspill å gjøre. All honør, spesielt til de som har tatt oss med på en reise, som helt sikkert har fått mange til å tenke og undre, at det er helt legitimt selv for menn å snakke om følelser. Desverre synes jeg, at ikke flere menn blir med i den debatten, men heller skriver av temaet som NON-TOPIC og går videre til en annen tråd.
—————
Ta gjerne en titt på de andre innleggene som omhandler mannen
http://rotehodet.norblogg.net/weakest-link/
http://rotehodet.norblogg.net/tag/mannen/
————
Ja, som jeg sa – jeg lider også tidvis av dette syndromet, men er sikker på at jeg med tid og stunder skal bli bukt med det, så bær med meg enn så lenge.
Popularity: 43% [?]
Hei Rotehodet.
Takk for at du belyser et så sårt og spesielt emne som dette. Har lest gjennom flere av de andre artiklene dine også, og det slår meg at du søker forklaringene fremfor å problematisere kjønnsdebatten ytterligere. Det setter jeg stor pris på. Legger deg til på RSS i håp om at du tar opp flere interessante vinklinger om dette temaet.
Hilsen J.I.O