I 1986 eller deromkring dro min søster på folkehøyskole til Nordfjordeid. Jeg ble sittende alene hjemme, ingen andre å krangle med utenom mine foreldre. Etter et par måneder resignerte de og ga sin velsignelse på at jeg kunne få en hund, på visse betingelser selvfølgelig.
Etter å ha bladd gjennom et par hundebøker falt pappa pladask for en Bullmastiff, denne mastiffen var ikke så lett å oppdrive men til syvende og sist fant vi en oppdretter. Avsted vi dro til den gudsforlatte oppdretteren, vi steg ut av bilen og ble møtt av en hyggelig kvinne som tok
oss med til låven hvor hundene oppholdt seg. I det vi åpner døren til annekset ser vi en stor hund, nesten på størrelse med en Grand Danois men atskilig mer kompakt og muskuløs. Hunden tok fraspark og løp mot meg, labbene traff meg i brystkassa så jeg ramlet bakover, hvor den så bet meg forsiktig fast i armen. Oppdretteren roet ned situasjonen ved å si at jeg var godtatt som familiemedlem!!!
I bakgrunnen hører jeg mamma forsiktig si til pappa at kanskje ikke dette var hva hun hadde i tankene, pappa på sin side godtok den indirekte beslutningen mamma hadde gjort for oss alle. På vei ut fra låven sier oppdretteren at hun har fått inn en ny hund til Norge, også denne en mastiff – Napolitansk mastiff, visstnok den første i Norge.
Vi følger oppdretteren inn i kårboligen, opp trappen i 2. etasje. Halveis opp hører vi en “traktor” som starter, det brummer så hele huset rister – hjertet hamret og jeg kjente nervøsiteten helt ut til fingerneglene. På toppen av trappen står det en snodig skapning, blodhundaktig, grå pels – og gigantisk stor. Dette var en hund med stor H. Av det jeg kan huske så turte jeg ikke gå helt opp og hilse på den rare skapningen. Først flere år senere ser jeg hunden i levende live igjen, heldigvis uten den frykt og skepsis jeg hadde ved mitt første møte.
Det var en liten avsporing men viktig å fortelle om siden den Napolitanske gjorde et så sterkt inntrykk, og den gjør fortsatt sterkt inntrykk den dag i dag. Det ble altså ingen Bullmastiff den gangen, men som plaster på såret fikk jeg en flott blanding mellom Golden Retriever og Labrador Retreiver som jeg ga navnet Rocky. Rocky hadde jeg i ca 6 år, frem til piker vin og sang ble en dominerende del av livet, mens gåturer med Rocky måtte vike plass.
Den som venter på no`godt venter ikke forgjeves sies det – for min del tok det 23 år. Kl 07 i dag tidlig dro vi avsted til Gøteborg for å hente Bullmastiffen Alex.
Alex er født på Mellangårdens stall, Kenell Chapris – hans mor heter Hera og hans far heter Hyndla – begge fra gode stamtavler, uten nevneverdige sykdomshistorie(r).
Alex kom til verden den 11. april, han veier i dag 12 kilo og er 15 centimer høy. De neste 15 månedene vil han øke vekten med 450 prosent, og høyden med 400 prosent, hvilket vil si at han mest sannsynlig kommer til å veie litt over 60 kilo og være 69 centimeter høy.
Bullmastiffen kan se litt skummel og farlig ut ved første øyekast på grunn av dens kraftige hode, og muskuløse kropp. Skinnet bedrar heldigvis, Bullmastiffen er den perfekte familiehund, forutsatt at vi ikke tuller det hele til for han.
Vi har allerede gått til innkjøp av den nødvendige lektyre, meldt oss på dressurkurs for valper, dernest følges det opp med grunnkurs i klikking. I tillegg kommer vi til å melde oss inn i Bullmastiffklubben, slik at både vi og han kommer godt ut av det.
Alex vil være med oss både til sjøs, i marka og til fjells. Meningen er å lære han å bruke kløv med tid og stunder, etter anmodning fra de som kan seg på rasen så egner den seg dessverre dårlig på løs dyp snø. Så når vinteren kommer og vi tar turen ut i marka på ski så skal vi ikke være sent ute om å spørre om hundepass.
Nedenfor har jeg sakset litt informasjon fra Norsk Kennelklubb og Wikipedia så dere får et lite innblikk i hva slags skapning dette er.
Sin størrelse tatt i betraktning er Bullmastiffen en overraskende grei hund å ha i huset. Den tilpasser seg familiens rytme, og kan gjerne ligge å sove til langt på dag. En forutsetning for dette er selvfølgelig at den får dekket sitt mosjonsbehov.
Bullmastiffen holder seg rundt eieren på skogsturer og lignende. Den er ingen streifer, og har det ikke med å stikke av. Den knytter seg ikke spesielt til en person, men legger sin elsk på hele familien og hele dens omgangskrets. At den får være blant de den er glad i, er mye viktigere enn hvor den er. Bullmastiffen er derfor en lett flyttbar hund bare den får være sammen med familien sin.
At bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer dominant overfor hunder av samme kjønn. En bullmastiff underkaster seg sjelden en annen hund, men det er sjelden den skader jevnbyrdige motstandere i en slåsskamp. Ofte slår den sin motstander i bakken med vekten og viser sin dominans på denne måten. Bullmastiffen er imidlertid en stor hund og det har vært tilfeller hvor motstanderen fysisk sett har vært mye mindre og resultatet har vært dødelig. Dog, dette er unntaket av regelen og skyldes nok mer mangel på dressur og kontroll, enn selve hundens iboende egenskaper.
Du finner mer informasjon om hunden på Norsk Kennelklubb, Wikipedia og Canis
Popularity: 9% [?]