SRT1720

– -

Ny “mirakelpille” kan la deg lange innpå så mye feit mat som du bare gidder - uten at du legger på deg et gram …

En ny medisin inspirert av rødvin, kan tillate sofaslitere å spise så mye “junkfood” som de bare vil, uten å legge på seg en eneste kilo. Medisinen SRT1720 skal ifølge Daily Mail, lure kroppen til å tro at mat er mangelvare - og dette skal få kroppen til å begynne å tære på fettreservene.

Dessverre så har medisinen en stor ulempe - pillene fungerer slik at du ikke ser nødvendigheten av å trene i hele tatt, og at du da må bli tvunget til det ?

Beklager men den forstod jeg ikke helt, prøver studien å fortelle oss at alle som trener gjør det av ren og skjær glede, uten å tenke på fordelene som god helse, se bra ut og de tingene ?

Heldigvis, så vil ikke pilla være tilgjengelig på markedet før om drøye syv år - så innen den tid får du nøye deg med å kose deg på treningsstudiet!

Den misforståtte mannen

Det eksisterer mange myter om mannen, enkelte hevder også at mannen er en dårligere utgave av kvinnen, mannen får høre fra alle kanter hvordan han er-, bør være, - og hvilke kvaliteter han mangler, for å bli like god som kvinnen. I sum, så er han underlegen kvinnen. Hvis vi skal ta kvinnen på ordet vel å merke.

La meg først starte med å ramse opp noen av alle de fastlåste “sannhetene” jeg har hørt om mannen fra min spede barndom;

• Han er dårlig til å kommunisere
• Han viser/har lite følelser
• Han tenker mer på jobb enn familieliv
• Han har dårligere forrutsetning for å være god forelder, enn det kvinner har
• Han forstår ikke kvinner
• Han tenker bare på å hoppe i sengehalmen
• (….)
• Hvis bare, (…) Jakten på det gode liv, har blitt streben etter det perfekte liv. Kvinner tenker ofte - “om han bare gjort-, vært,- eller handlet slik” - Da hadde vi hatt det bra.

** Jeg kjenner meg selvfølgelig igjen i alle punktene over, - alle kvinner har selvfølgelig rett, vi menn har  ikke beina godt plantet på jorda, vår virkelighetsoppfatning er helt på jordet. Vi menn kommer aldri til å bli like gode, flinke, snille, forståelsesfulle, omtenksomme, empatiske, intelligente som kvinner.GirlPower.

Endelig tenker du etter å ha lest første del, endelig en mann som har forstått sin posisjon i samfunnet, - dette kjenner jeg meg igjen i - alle disse mytene er ikke tull som så mange mannsjåvinister hevder, de fastlåste sannhetene, de politisk korrekte meningene stemmer selvfølgelig. Og skulle det være en-og-annen tulling av en mann som hevder noe annet, vel da bedriver han herketeknikk, og - eller, han er en psykopat. I beste fall, han tenderer til ha å narsistiske trekk. Sånn er det med den saken. GirlPower.

Dette må være en særdeles intelligent og god type tenker du helt sikkert, mens du nikker enig i det som står over. La oss sammen fortsette å male et dårlig bilde av mannen, ikke la oss på noen måte bli påvirket av de siste uttalelsene fra bezzerwisserne (les fagpersoner psykologer, familieterepeuter etc i media) om at kvinnen er den som burde ta innover seg at mange av de fordommene og mytene om mannen ikke stemmer, og at de snart burde begynne å se seg selv i speilet. GirlPower.

For dette stemmer selvfølgelig ikke, manglende kommunikasjon i et forhold går ut på at mannen ikke forstår kvinnen, fordi kvinnens måte å  kommuniserer er og blir den eneste korrekte. Det at disse bezzerwizzerne hevder at kvinner burde gå bort fra negative du-formuleringer, og over til jeg-og vi fokus henger selvfølgelig ikke på greip.GirlPower.

Når de i tillegg hevder at kvinner fokuserer for mye på alle de tingene som ikke fungerer i forholdet, da må man spørre seg hvem de er kjøpt og betalt av. Nei, kvinner må ikke gi slipp på deres rett til å kritisere og snakke nedlatende om sin partner, og til sin partner - for deres hensikt er klar som krystall, de gjør dette selvfølgelig for partnerens beste. Det er velmenende råd de kommer med, og det er ikke noe vi menn bør skimse av.GirlPower.

Det er i grunn litt rart at vi menn ikke alltid forstår dette, men en logisk tanke kan nok være at vi er for egoister, og ikke innehar de gode empatiske evnene som kvinner har.GirlPower.

For guds skyld kvinner, ikke hør på disse bezzerwizzerne, fortsett å fokuser på på alle feil og mangler dere finner med partneren, - til syvende og sist så vil dere oppnå målet, å forme partneren til det slik dere ønsket. GirlPower.

Men om jeg kan kan komme med et lite råd i den sammenheng, når målet er nådd, dere har forandret personen slik dere ønsket, ikke bruk det som et påskudd når dere søker seperasjon, - “at han ikke lenger er slik han var da deres møttes”

Det blir litt som å glemme å se seg selv i speilet gjennom hele forholdet.

Sånn, det var uken utbrudd :-)

hilsen meg som er litt lei av å høre på alle dere damer som klager på gubben deres i i tide og utide.

——————————–

anbefaler forøvrig denne linken, slik at alle damene her forstår litt bedre : *************

Den gode elskeren

I gårdagens “Magasinet”

som er Dagbladets kvinnetunge lørdagstillegg, finner jeg en liten kjønnsperle hvor sexy-sexy sexforsker Bente Træen på litt ufrivillig morsomt vis forteller oss hva som gjør menn og kvinner gode i senga.

“En mann som er en god elsker er like mye orientert mot hennes nytelse som sin egen. Det innebærer ofte å ta seg god tid til forspill, være øm og kjærlig. I tillegg vil en god sexpartner være teknisk godt skolert, og ha et variert seksuelt handlingsreportoar å velge fra.”

“En kvinne bør være like mye orientert mot sin egen seksualitet som partnerens. Hun skal ta sine egne behov på alvor og være subjekt ikke objekt i den seksuelle situasjonen.”

Mens mannen skal være “orientert mot hennes nytelse” skal kvinnen være “orientert mot sin egen seksualitet”. Det morsommer er de tunge fordommene Bente skriver med, selv om hun slenger på et nøytralt “like mye” for begge kjønn som loser begge setningene inn mot å bry deg om partneren også. Holdningen er at Kvinner gir for mye mens Menn tar for mye…

Ved siden av det rimelig opplagte at vi skal bry oss om partneren vår stiller Bente tekniske krav og krav om finessereportoar til mannen, mens kvinnen bare skal passe seg for å la mannen bestemme - ingen krav til teknikk eller prestasjon hos henne selvsagt, selv om vi som har hatt sex vet at også det kan bety en del…

For de av oss som av og til leser samlivsråd i kvinneblader er slagsiden velkjent - ved samlivsproblemer bes kvinner stille krav til partneren og finne seg i enda mindre, mens menn konsekvent rådes til å gå i seg selv og være enda mer oppofrende og kjærlige. Her er rådene i samme artikkel, og ubalansen blir dermed ekstra tydelig.

Bente viser som andre samlivs”eksperter” hvor langt unna hun er å likestille Mannen med Kvinnen - i hodet sitt.  :)

Kvinner mangler humor

..med noen få unntak. 

Basert på en studie fra Stanford University, og gjengitt av den anerkjente forfatteren og skribenten Christopher Hitchens, så konkluderes det med at kvinner ikke eier sans for humor.

Men det finnes som nevnt over noen få unntak, er du lesbisk, jøde eller overvektig, eller en kombinasjon av alle tre, så viser studien at du har bedre humoristisk sans enn dine medsøstre. 

Studien, altså måten studien er gjort på er vitenskapelig korrekt, også annerkjent og gjengitt i de store vitenskapelige publikasjonene  - så det er lite å si på det måten konklusjonen er bragt frem på. 

Forskerne viste ti menn og ti kvinner et utvalg av festlige tegneserier og studerte forsøkspersonenes reaksjoner.

Resultatet viser at kvinnene lo langt sjeldnere enn mennene - men når de først lot ansiktet sprekke tok det helt av.

Kvinner er altså tregere, men når de først skjønner poenget, så er det ingen som ler høyere eller lenger.

Forskerne fant også ut at kvinner var langt raskere til å slå fast at en morsomhet ikke var - ja, morsom. 

Konklusjonen er dermed:

Kvinner er humoristisk trege, men ler som sinnsyke når, eller hvis, de tar peonget - og er raskere til å drepe en stakkars forsøk på en vits. 

——————————–

Jeg er faktisk enig i denne konklusjonen selv. Jeg gjør ofte tapre forsøk på å bruke humor i mitt volabular, ironi, sarskasme, spøk, vits - og det som er. Men av en eller annen grunn, så må jeg alltid (nesten) forklare kvinnen at det var en spøk. Mennene derimot, kan sitte å humre for seg selv, uten at jeg trenger å gjenta eller forklare spøken. 

Og ja, det er lenge siden jeg har hørt en kvinne komme med en vits :-/

———————-

Så til slutt, en liten vits :

George W Bush og Tony Blair står i en bar. En gjest kommer fram og spør hva de prater om.
- Vi legger planer for 3. Verdenskrig, sier Bush.
- Å faen, sier gjesten. Og hvordan lyder disse planene?
- Vi har tenkt å ta livet av 14 millioner muslimer og en bergenser, sier Bush.
Gjesten er rimelig forvirret.
- En bergenser…? sier han. Hvorfor det? Hvorfor i all verden skal dere ta livet av en bergenser?!
Bush klapper Blair på skulderen og sier:
- Hva var det jeg sa? Ingen kommer til å spørre etter muslimene.

homse bomse momse

I dagens utgave av dagsavisen.no kan vi lese at minoritetshomser opplever at de diskrimineres i det etnisk, norske homomiljøet.

Det er jo litt snodig, at den gruppe som hevder seg diskriminert gjennom hele livet, nå gjør det samme mot sine “likemenn”. Men jeg er ikke helt forbauset, hvorfor skulle deres verden være anderledes enn de heterofile ?

Jeg har aldri hatt den store entusiasmen for homser eller lesber selv, ikke for heterofile heller egentlig, så det er sagt. Når andre forteller hvor gode og spesielle homser er, - som om de er en helt type spesielle mennesker,med helt spesielle egeskaper som de heterofile ikke innehar, så klarer jeg dessverre ikke helt å se det de ser.

For meg så er en homse, ei lesbe eller en heterofil akkurat det samme. Den eneste forskjellen slik jeg ser det, er ene og alene at de tiltrekkes det samme kjønn seksuelt. De har de samme kvalitetene, eller mangel på kvaliteter, alt etter som. Det er og blir det samme for meg, samme hvordan du snur og endevender på personenes personlighet.

At LLH bygger videre på denne myten, at det er så oppsiktsvekkende at homofile diskriminerer sine likemenn understøtter i grunn bare den myten som nå slår sprekker.

Fem tips når du ikke føler deg helt supermann, eller batwoman

En eller annen gang i livet så når man et punkt hvor Murphys lov har tatt totalt kontroll over livet ditt, og man føler at det er bortimot umulig å se lyset i tunellen. Dette resulterer som regel i tap av interesse på aktiviteter man normalt har interesse for, slapphet, tretthet, manglende apetitt eller det omvendte, lite lyst på sex, manglende selvtillitt og selvfølelse, skyldfølelse og selvbebreidelse, generelt lite livsglede, tiltaksløs, meningsløst, konsentrasjonsvansker og vanskeligheter for å ta beslutninger samt dårlig søvn. U name it. Det er ikke mange superlativer å finne her.

De aller aller fleste kommer gjennom dette uten at det blir noen livskrise ut av det, jobber seg gjennom det som det så fint heter. Men ikke alle er i stand til det desverre, - her har du noen gode stalltips på hva du kan gjøre for å forhindre å grave deg ned i møkka, i din søken etter å nå bunnen. For en ting er klart, det finnes ingen bunn - den bunnen du leter etter blir bare dypere og dypere, desto lenger ned du graver.

• Hold deg unna rusmidler, alkohol inntas kun i små doser i sosial sammenheng
• Start å mosjere / trene. Da klarner tankene, og du får ut mye groms mens man holder på
• Skriv dagbok, skriv en blog, skriv til venner, skriv skriv skriv. Få ut frustrasjonen, kanskje det setter ting i litt bedre perspektiv enn å bare ha tankene i hodet
• Venner, Familie og bekjente - ikke skam deg, søk hjelp, tving deg til å være sosial - ta det opp med dine nærmeste, eller kommuniser gjennom internett via psydonymer. Det er mange der ute som kan hjelpe, som vil hjelpe, som kanskje får deg til å føle deg bedre.
• Og sist, men ikke minst - ja jeg vet det er en floskel, men studie på studie viser det samme. Godt kosthold er nøkkelen til mye godt, også for de som ikke føler seg helt tipp - topp.

pusher street, -aka-

…eller nedre del av akerselva om du vil, - fra utestedet Blå til Vaterlandsbrua, inkludert alle tverrgater hundre meter innover.

Der står de, gjerne litt spredt - skuene - aner fred og ingen fare samtidig som de glaner ned i  bakken, sparker en stein, ser opp mot himmelen, som om ingen vet hva de holder på med.

Når jeg vralter forbi så glaner de mistenksomt på meg, som om jeg er undercover fucking police, som er i ferd med å rope ut,  FREEZE motherfucker, hands on the grown,  this is the police. Men sannheten er, de har ingenting å frykte, polikerne gir ikke fem kroner i ekstra bevilgninger til politiet for økt spaning, eller for å gå til aksjon.   Samtidig bruker politiet som argument at de ikke har kroner nok til å gå til aksjon mot de, - smart tenker jeg. Dette må være god prioritering, er det høna eller egget som kom først. Helt sikkert hanen.  Fengslene er stapp fulle, de aller fleste som sitter inne har narkotika problemer. 

Hvorfor kan ikke politiet ta seg brydderiet med å gå oftere til aksjon, -det er for meg helt vannvidd. Her klager kommunen og det offentlige på hvor lett tilgjengelig det er for ungdommer å ramle inn i narkospiralen, men selv sitter de der med hendene langt ned i lommene uten å gjøre en tøddel. Så mestrer begge etatar å undre seg hvorfor det er politi- og polikerforakt. Man trenger ikke være professor i rocket science for å forstå det. 

Jeg har den dypeste sympati til alle de som bor på nedre del av “løkka” - og støtter dere fullt ut, hva nå enn dere måtte finne på.

Mitt forslag for å få bukt med problemet er å ta bilde av alle kjøperne, publiser de på nettet, med dato og tid, så de får kjenne skrekken i ryggmargen. Da ville i hvertfall aldri jeg turt å sponse de gutta.

Elefantsyndromet

For et par dager siden kom jeg over en artikkel som jeg kjente meg godt igjen i. Elefantsyndromet, nei - det har ingenting med å gjør at jeg er klumsete, stor, keitete, brautende og lite tenkende vesen. Det handler om at vi menn ikke er flinke og gode nok til å dele følelsene våres, vi benekter at det er noe i veien med oss, og vi lider i stillhet og ensomhet. Denne tilbaketrekningen kalles, for det sies det at Elefanter lider i stillhet og ensomhet, og trekker seg tilbake for å dø.

Jeg skal prøve å dele noen av tankene mine om dette interessante fenomenet Elefantsyndromet, sett fra mitt perspektiv. Så bær med meg, hvis du synes dette temaet er for sært, for mannssjåvinistisk eller på en annen måte støtende for deg.

Man har alltid de underliggende årsakene til selvmord, som f.eks tap av jobb, skillsmisse/samlivsbrudd, følelsen av å ikke mestre lenger, dårlig økonomi osv - men tygg litt på dette; man hører sjelden om de menn som er frustrerte eller deprimerte, og menn som prøver å ta selvmord, -for statistisk sett så prøver flere kvinner  å ta selvmord, mens mennene “bare gjør det”. Og det uten noens viten. På papiret så er det fler kvinner enn menn som lider av depresjon og angst, enn menn, så vi menn har definitivt noe å lære av kvinner, å kommunisere oss i mellom, for å forhindre at flere menn tar på seg elefantsyndromhatten og går sin vei…

Jeg er av den formening at dagens menn ikke er komfortabel med den kulturen  som tidligere generasjoner har utviklet. Hvor det er lite rom for svakhet, og klare oppfordringer om å ta seg sammen, når livet snus på hodet, og hvor de mest sannsynlig har behov for å snakke ut om dette. Dette kan understøttes med de observasjoner som er gjengitt i flere studier, hvor eldre menn er veldig trygge på seg og sin rolle i samfunnet, mens dagens menn skulle ønske de levde i da-tid, for da var verden ikke så kompleks, og det var ikke forventet å være supermann på alle arenaer, slik det er i dag. Det er selvfølgelig et paradoks at enkelte menn selv har for høye krav til seg selv, helt umulige krav vil enkelte si - og det er gjerne de mennene som lider mest.

Jeg tror også noe av ukulturen også kan gjenspeile seg i at menn ikke er noe tema i dagspressen, det er upolitisk å tenke for mannen, å være den som kun retter fokus mot mannen, på hans premisser -  som gir en følelse av at vi ikke bare er til besvær. I over tredve år nå har dagens menn lært at kvinner er undertrykte og alle premisser for at kvinner skal lykkes legges til rette. Heldigvis så går nå pendelen den riktige veien, hvor likestilling igjen er et tema, og ikke positiv diskriminering hvor menn må vike plass for kvinnen. Et godt eksempel på dette er mannens plass ved et samlivsbrudd, hvor de ressurssterke mennene legger krav på å få daglig omsorg med sine barn.

Menn får sakte men sikkert en arena å diskutere på, forskning for likestilling heter ikke lenger senter for kvinne- og kjønnsforskning men tverrfaglig kjønnsforskning, og vi har fått vår første mannlige professer om mann og maskulinitet. Litt rart å tenke på likevel, 90 prosent av all forskning om kjønn er om kvinner, og senteret har 80 prosent kvinnelige ansatte.!!

Det andre aspektet er hvilken tolleranse kvinner har for følsomme menn, gjennom den tiden jeg har vært på et par nettforum og spørsmålet om hva slags mann de ønsker seg så bygger også disse kvinnene på den stereotype gammeldagse mannen, harde - maskuline i tradisjonell forstand, riktignok med en dæsj av myk mann. Dette gjør at menn sjelden tillater å dele sine innerste følelser, og de jobber hardt for å opprettholde en form for selvkontroll over følelsene sine og adferd som synliggjør mennens sårbarhet. Noe som resulterer i en splittelse mellom kropp og sinn?

Jeg opplever det som om kvinnen har monopol på hva som er rett måte å kommunisere på, etter mitt skjønn så er dette feil. La han få bestemme premissene for hvordan og når han vil kommunisere.

Jeg tror kvinner gjør det rett i å bare lytte til mannen, se på kroppsspråket hans, for det mange av de kroppssignalene han gir uttrykk for, sier også uttrykk på hvordan han har det.

-Et spørsmål som går igjen i hodet mitt er, skal vi tillate mannen å gå inn i den berømte hula si, gi han rom for å dvele med følelsene sine - eller burde man “presse” vedkommende - slik at han kan bli flinkere til å dele de bekymringer som tynger han…

Vel, et annet supliment til de obervasjoner jeg selv har gjort på disse nettforumene er at det er svært få, unntaksvis kun et par tre fire personer som har turt å være åpen om følelsene sine, å drodle over livets finurligheter, om livets usikkerhet når det har med arbeid, damer og samspill å gjøre. All honør, spesielt til de som har tatt oss med på en reise, som helt sikkert har fått mange til å tenke og undre, at det er helt legitimt selv for menn å snakke om følelser. Desverre synes jeg, at ikke flere menn blir med i den debatten, men heller skriver av temaet som NON-TOPIC og går videre til en annen tråd.

—————

Ta gjerne en titt på de andre innleggene som omhandler mannen

http://rotehodet.norblogg.net/weakest-link/

http://rotehodet.norblogg.net/tag/mannen/

————

Ja, som jeg sa - jeg lider også tidvis av dette syndromet, men er sikker på at jeg med tid og stunder skal bli bukt med det, så bær med meg enn så lenge.